Råta

Jeg er langtfra objektiv, må jeg si først og fremst. Når man er venner med forfatteren på diverse sosiale medier og slikt, er det ikke direkte fritt for at det blør over i tanker om hva man bør si og ikke si. Så derfor, Siri, om du leser dette, en liten unnskyldning om jeg er for krass. Men jeg må skrive det jeg mener, om det er aldri så flisespikkende. (Så kanskje ikke les videre.)

Råta er bok to i Ravneringene-serien av Siri Pettersen, første bok het Odinsbarn.
Boka på goodreads og bokelskere.
Raata

Jeg var heldig og fikk lese den tidlig,fikk en sånn Advanced Readers Copy fra forlaget, og hadde egentlig tenkt å poste denne den 6., for det var «helst ikke si noe før det», og det var greit nok. Men jeg trengte litt tid til å gruble på hva boka fikk meg til å føle. Jeg var nervøs for å ikke like den, Siri er ett av mine favorittmennesker, og det er jo ikke noe man vil si «Jeg likte ikke boka du skrev», liksom. Det slapp jeg. Selv om jeg må innrømme det – Odinsbarn er større i hjertet mitt enn Råta. Det betyr ikke at Råta er dårlig, langt derifra.

(Under her kommer det noen spoilere, muligens. Muligens betyr helt sikkert.)

Råta er nemlig ikke i den verdenen Hirka kommer fra, men i vår. Og der starter vi med en relativt veltilpasset Hirka, og det er der hjertet mitt synker litt. Jeg ville være med henne på den biten før hun klarer vår verden greit. Jeg vil vite hvordan hun venner seg til biler, mobiltelefoner og slemme menn med sukkertøy. Jeg vil se henne ramle rundt i trafikken og nesten bli påkjørt,jeg vil se alt det der. Det går for fort. Kanskje det ble kuttet, kanskje det ikke ble skrevet, men jeg sliter med den biten.

Også er det ett dødsfall jeg sliter med. Selv om det ikke er et dødsfall egentlig. Selv om det er nødvendig for historien blir jeg småsnurt. Det er egentlig et kompliment, det betyr bare at hun skriver figurer man bryr seg om. Det er også et dødsfall som var forferdelig. Da slang jeg boka rett i veggen. (Den lå der i tre sekunder, før jeg leste videre.) Det jeg veit er at boka er bra, du leser den ikke, du sluker den, men det ene jeg virkelig likte med boka er hvor mye jeg misliker de skurkene som fins. Det at man lukta lunta tidlig i boka får så være.

Her kommer en spoiler til; det absolutte favorittmysteriet mitt er inkludert i boka. Det gir ganske mange plusspoeng.
Alt i alt liker jeg boka skikkelig godt, jeg slukte den når jeg begynte på den, (skylder på Rothfuss at det tok litt tid å begynne) – selv om den kanskje ikke når helt opp til Odinsbarn i mine øyne. Men jeg er streng,også. Kanskje det bare er fordi jeg ikke har lest Råta sju ganger enda.  Jeg savner folka i boka allerede, og gleder meg innmari til bok tre. Håper egentlig det blir flere enn tre, for treern må bli en murstein om alt jeg håper på skal skje.

Tl;dr – Lest og likt!

Så hold av en plass til meg på lanseringsfesten til bok tre, den kan jeg ikke somle bort!

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Bøker og lesestoff

Name of the wind (Kingkiller chronicle #1) -Patrick Rothfuss

Tl;dr – Dette er uten tvil den beste fantasyboka jeg har lest på noen år.Les den!

images

Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive i det siste, eller lyst, for den saks skyld. Jeg ramla inn i en strim av gode bøker, hvor denne var den første som ble slukt. Jeg har lest den ut og er halvveis i neste bok i serien, og kvier meg fordi den tredje er visst ikke utgitt ennå. (Jeg leste visst ut den andre boka før jeg skrev ferdig dette innlegget.)

Jeg har flaks. Det er som regel den første setningen i en bok som gjør at jeg kjenner at jeg og denne boka kommer til å få et langt vennskap. Denne boka er definitivt en av disse. Det er historier og sanger overalt i disse bøkene og det er en veldig ektefølt verden, en veldig definitiv verden med myter og religioner og folk. Jeg har kalt skrivestilen til Rothfuss for et lovechild mellom Robert Jordan og Joe Abercrombie, og det er den beste måten jeg kan beskrive det på. Det er definitivt klassisk fantasy med fantastiske vesener og trollmenn og det er noe av det beste jeg vet. Denne boka er så bra at den kommer til å ende opp i bokhylla mi, lurvete og fæl eller mange utlesninger, og jeg anbefaler den til alle som liker fantasy. Eller historier.

‘I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

My name is Kvothe.

You may have heard of me’.

Gå på ditt lokale bibliotek og finn den. Det gjorde jeg!
Boka på Goodreads og bokelskere.

4 kommentarer

Filed under Bøker, Bøker og lesestoff

Smakebit på søndag – The name of the wind

186074

 

Smakebiten kommer fra boka jeg holder på med nå, en fantasy jeg virkelig storkoser meg med, som jeg ikke egentlig forstår at jeg har gått glipp av helt til nå.

 

«I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs to make the minstrels weep. You may have heard of me.»

 

Flukten

28 kommentarer

Filed under Bøker og lesestoff

Doctor Who: Into the dalek -SPOILERS

Som nevnt i tittelen-spoilers! Det er ikke for sent å snu!

last ned

Right. Denne episoden følte jeg var veldig lik den hvor Rose og 9 møter en dalek i undergrunnsamlingen til han som har litt Tony Stark-envy,minus sjarmen. Episoden heter DalekEn dalek som trenger hjelp. En dalek som kaller Doktoren ond. You would make a good dalek. Dette var en veldig lik episode. Doktoren forsøker å lære noe om daleker, og lærer av Clara at han må tenke outside the box for å klare å overleve. Jeg syns jeg så en veldig kjent crack in the wall, men er litt usikker.. men enn hvis det var det?

Selvfølgelig så vi noen få sekunder av Missy i himmelen hvor hun serverte te og obskøne mengder kaker. Jeg må innrømme at jeg ikke likte henne. Mest fordi jeg ikke liker ti-sekunders skurker. Jeg er like lite klok på henne nå som før, men kanskje det bygger seg opp til en slags «møt alle som har forulykket for din hånd, i denne regenerasjonen» noe ala Shiras prøvelser i Sagaen om Isfolket? (Bok 17) Capaldi var litt lite i fokus denne episoden syns jeg, men greit nok å la Clara skinne. (Forutser for øvrig en Clara-sentrert blå og rosa shipfest på tumblr,bare så det er sagt.)

Jeg likte den, og kanskje spesielt der hvor han sier «There must be more». Men jeg liker ikke at det virker som om Clara skal slutte, bare pga en dude. Det er ..altså. Nei. Ukult. Men vi får se. Capaldi som the doctor er høyt oppe. 9 og 10 var alltid høyest oppe for meg, men dæven om ikke 12 allerede er det. Ikke et vondt ord om 11 fra meg, han vant meg over i snutten under, men Capaldi er definitivt godkjent. Gleder meg til neste helg!

7 kommentarer

Filed under Fangirling, Film og TV

Den 13.disippel

last ned (1)

ISBN: 9788203356223
Lånt på biblioteket.
Lenke til boka på bokelskere og goodreads.

Omtale fra forlaget

KAPERNAUM, 1978: En israelsk arkeolog avdekker en grav fra oldtiden. Samme dag forsvinner han sporløst. Det militære overtar utgravningen og forsegler gravkammeret.OSLO, 2014: På dødsleiet trygler en kollega av den nervesvake, underfundige og albino arkeologen Bjørn Beltø om hjelp. Samtidig blir hennes mann og sønn overfalt av ukjente gjerningsmenn.

Tom Egeland, en av mine norske favoritter, har skrevet bok fem i Bjørn Beltø-serien. Jeg er jo som kjent, fan av den, og kanskje ikke noe særlig objektiv, men denne boka smakte ikke like godt som de forrige. Det var et par setninger som stakk seg ut tidlig i boka, som irriterte meg. Det var en gammelmodig holdning herr Beltø hadde.

s.13 «De færreste ville klare å gjette at de er et par. Ingen av dem fremstår som homofile eller feminine. Tvert imot.»

Denne setningen irriterte meg så mye at jeg ikke leste videre på en hel uke. Sånn er nå jeg. Men så kommer han også med beskrivelser som dette;

s.259 «Advokat Weidemann er stor som en stegosaurus, nærmere to meter høy og bred som en buss over skuldrene.»

Et fint parti jeg likte;
s.376 «Å bli forlatt var min barndoms dulgte redsel. (…) Jeg tror aldri jeg røpet frykten for å bli forlatt for mamma eller pappa,som om det å ytre ordene i seg selv ville så en forrædersk spire i dem.»

Men det som skjedde etterhvert…var at jeg likte slutten. Så dette er kanskje ikke den Beltø-boka jeg likte best. Men den har den slutten jeg har likt best.

Det var også et hjerteskjærende lite stykke i boka, håper bildet er tydelig nok.

10645188_737804589618471_4652801791276756709_n

 

For flere smakebiter, klikk dere inn på Flukten fra virkeligheten-bloggen.

Flukten 

16 kommentarer

Filed under Bøker, Bøker og lesestoff, Smakebit på søndag

Doctor Who: Deep Breath (Spoilers!)

Jeg har ikke lest manuskriptene som lekket på nett nylig, eller snuttene, og har unngått det meste av Who-relaterte nytt for å være så blank som mulig. (Det er mest gøy.) Har du ikke sett den eller lest nyhetene, og har tenkt å følge med på Doctor Who – ikke les videre.

its-all-about-to-change-doctor-who-series-8-episode-1-to-be-screened-in-cinemas-around-the-world

Jeg likte den.  Elsket den, for å være mer nøyaktig.

Men åh,det var foreshadowing der jeg ikke liker. Ting som får meg til å tenke at denne doktoren (og kanskje hele serien) kommer til å ta slutt snart. Talen han hadde med clockworkmannen, speilet..den talen han egentlig holdt til seg selv på en måte. «It has to end» (?). Eller betyr det bare at _denne_ doktoren varer kort, for har ikke Moffat sagt at ‘alle tar feil om hvilken regenerasjon han er’ ?

Jeg likte at jeg så Eleven i måten han spilte på først, og så ble mer og mer seg selv, og i en kort stund likte jeg Clara også,når hun svarte Vastra.Jeg likte måten de angrep Capaldi på,hvordan han har vært der før. «I have attack eyebrows!» Likte jeg. Skotsk, det likte jeg. Round things. Jeg liker det. Gallifreyan skrift inne i Tardisen.. interessant.  Nod til Amy, til Handles, til gamle regenerasjoner.. Capaldi var fab, gleder meg til å få se mer av 12.

Introen var briljant, og visstnok lagd av en fan – well done!

To ting jeg ikke likte;

Androiden som drar til The Promised Land/Heaven..No.

Missy. Her kunne jeg ranta lenge selv om det var en kort snutt, og jeg tenkte nonono,IKKE ødelegg nå. Meh.

Men så var det det hjerteknusende øyeblikket hvor man nesten ser Eleven i Twelve, når han sier Just see me, og den mest awkwarde klemmen på denne siden av Voldracomort. Jeg blir litt irritert over den «du skal ikke dømme», og så kommer det en eldre utseende dame som skal være kjæresten hans? Fordi det er greit å date en på 900 år,give or take a millenium, så lenge han ser ung ut? Åh,nei. Der faila de pittelitt. Om de ikke bare lurer oss og hun er en gal stalker,da.  Who knows, det er Moffat. Vel, det var min korte og usammenhengende rant om denne første episoden jeg bare har lyst til å se en gang til nå med en gang. God natt!

 

7 kommentarer

Filed under Fangirling, Film og TV

Lørdagslitteratur #16 – The road av Cormac McCarthy

6746212

Jeg ble anbefalt denne boka av en venninne når jeg nevnte at jeg hadde tenkt å se filmen. Jeg har lest boka, selv om det tok lenger tid enn forventet, og jeg må innrømme det, det er en tung bok, men den er full av gullkorn og ting som virkelig setter seg.

If you break little promises, you’ll break big ones.

Noe av det fineste jeg har lest noen gang, er disse smakebitene.

I had this penguin that you wound up and it would waddle and flap its flippers. And we were in that house that e used to live in and it came around the corner but nobody had wound it up and it was really scary.

Hvem har ikke hatt sånne mareritt? Det er små biter av gjenkjennelse i det, som gjør det lett å føle med de to navnløse figurene.

Borrowed time and borrowed world and borrowed eyes with which to sorrow it.

Vakkert. Og til sist, mine to favorittbiter, som jeg ble sittende å lese om igjen noen ganger fordi den satte seg et sted i brystkassa der sannheten bor.

When your dreams are of some world that never was or of some world that never will be and you are happy again then you will have given up.

Boka i seg selv er tung, det er mye grimt, og den er vond på flere plan – men det er et lite håp i den. Det skumleste med denne boka er vel det at den føles så sannsynlig. Man får en slags «ja,sånn,kommer det til å skje»-følelse. Det tyngste i boka er vel at de virkelig grimme tingene ikke blir dvelt ved eller utbrodert, men de blir konstatert. «Sånn er det nå». Det gjør at det føles ekte. Jeg har ikke sett filmen ennå, men jeg kommer til å se den. Etter hvert.

 He thought each memory recalled must do some violence to its origins. As in a party game. Say the word and pass it on. So be sparing. What you alter in the remembering has yet a reality,known or not.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, Bøker og lesestoff, Smakebit på søndag