Tidshjulet er en serie jeg har lest på siden jeg var tenåring, og jeg har ennå ikke lest den ferdig. Den er svær, men jeg eier den ikke selv. Rundt bok fem ramler jeg av fordi den som regel er utlånt på biblioteket. Bok en og to har jeg lest tjue ganger hver, tror jeg. Leser eneren igjen nå, og det er virkelig som å komme hjem. Jeg kjenner svingen i veien før Rand og Tam kommer til Emondsmark, kjenner Moiraine og Lan og Padan Fain, og jeg må si det, jeg smiler hver gang jeg tenker på bøkene. Joda, det er oppskriftsmessig fantasy, det er det gode og det onde, og det i mellom, det er mytologi som blandes hit og her, og det er vakkert.
Hvis du liker fantasy og ikke har lest den, les den. Om ikke annet, de to første. 
MarielleNerder 
Har vel berre lese dei fyrste tre bøkene ein fire-fem gonger, og ikkje elleve-tolv som deg, bok fire til seks eit par gonger, og eg datt av for godt rundt fyrste lesing av bok åtte rett etter vidaregåande. Var aldri fullt ut begeistra for serien (i tillegg til sjangerstereotypane i plottet du nemner så verka alle dei kvinnelege karakterane — og ein god del av dei mannlege — så lite likandes av ein eller annan grunn), og når hendingsforløpet byrja slakke av utover i serien mista eg gnisten eg hadde hatt frå ungdomsskulen. Særleg i konkurranse med stadig meir pensumlesing og TV-seriesjåing — det vetle eg hadde tid til å lese var det eg verkeleg brann for. Same skjedde med Harry Potter, for mykje same grunnane (skjønt jentene der var likandes nok). Burde vel somle meg til å fullføre begge seriane ein vakker dag, men det var dei prioriteringane, då. Forstår eg deg rett at du aldri har lese forbi bok 5?
Det har jeg faktisk ikke. Jeg har begynt så mange ganger, men det er alltid en eller annen som avbryter lånerekka på biblioteket, så jeg mister tråden.
Hvis jeg skulle overbevist deg om å lese ferdig en av seriene, ville jeg nok valgt Harry Potter. Men med en Potter-tattis i nakken er det vel en sjanse for bias.. Jeg er enig i at de ofte er lite likandes, men i de senere Potterbøkene gjør det at jeg likte dem bedre av en eller annen grunn. De virket mer ekte.
Potterfolka er greie nok, er WoT-jentene eg ikkje likar. Særleg Nynaeve er heilt uuthaldeleg.
Trur eg leste Potterbøkene i feil alder. For gamal til å like bornebokaspekta, for ung til å sjå det i perspektiv. Hugsar til dømes eg irriterte vetet av meg over at nokon forsøkte å gjere eit mysterium ut av at ein mann med namnet «Remus Lupin» var ein varulv. Hadde eg vore tolv når eg las den ville eg tenkt «oi, han er sikkert varulv», og så vore stolt av meg sjølv når eg kom til slutten og det vart avslørt at eg gissa rett. Hadde eg vore tjuefem ville eg tenkt «aw, det er eit søtt hint, fine boka». Men eg var sytten og tenkte «herregud så banalt». Det er einaste dømet eg kjem på i farta, men vil tru det er representativt for heilskapsopplevinga eg hadde. Så trur kanskje eg ville likt dei betre no.
Jeg liker Nynaeve, men er nok mulig svak for hissigpropper.
Jeg leste den når jeg var ooh, skal vi se.. 17-18 tror jeg. men jeg har et noe spes forhold til de bøkene. Og «heldigvis» er jeg ikke god på å plukke opp sånne hint. Er heller en sånn leser som etterpå «åååh, selvfølgelig er det sånn!»
Veit ikkje om eg er god på å plukke opp sånt sjølv generelt sett, men akkurat med namngivinga er Rowling ganske openbar. 🙂
Den fløy meg hus forbi, tror jeg, men jeg er muligens blendet av senere bøkers hendelser. *spoilers*
^^
Vel, har sett filmane, så er avgrensa kor mykje du kan spoile meg. Men forloveden seier bøkene blir betre etter kvart, så det er jo oppmuntrande.
da så. Vel Lupins reaksjon på å skulle bli far ga meg avsmak. Skikkelig.
De blir det,altså. Ganske markant også. Men ikke les epilogen på bok 7. Don’t.