At Neil Gaiman er en trollmann som spyr regnbuer og driter kattunger med sløyfe på er noe alle vet. En av hans nyere bøker – jeg tør ikke si nyeste, han har jo alltid flere jern i ilden, er denne The Ocean at the end of the lane.
Kort fortalt, jeg elsker den. Vi møter en mann, på vei hjem i begravelse. Han tar et dypdykk i barndommen hvor han møter utrolige og utrolig skumle ting. Det er plottet,veldig veldig kort.
Det har blitt sagt om denne at den er så ærlig, og jeg tenkte før jeg leste den, hvordan kan en fiksjonstekst være ærlig? Men jeg forstår det nå. Den er ærlig og vond og fin, antagelig hans beste verk hittil.
Boka i seg selv er vakker, omslaget er mykt, papirtypen er også myk, og vakker.
Det blir mange gjentagelser – men jeg elsker denne boka, og jeg kommer til å lese den igjen. Den har magien som bare Neil Gaiman kan lage. Nyt den!
That Neil Gaiman is a wizard that spews rainbows and shits kittens with bowties is common knowledge. Short summary; I love it. The plot, short summary: We meet a man on his way home to a funeral. He deepdives into his childhood with incredible and increibly scary things. That’s the plot, basically.
It has been said about this book that it is so honest, and I thought before I read it – how can a work of fiction be honest? But I get it now. It IS honest, and painful and wonderful, and probably his best work yet.
The book itself is beautiful, from the font to the type of paper.
I’ve been a bit repetative, but I love this book, and I’ll read it again. It has the magic that only Neil Gaiman can make. Enjoy it!
MarielleNerder 