Jeg kan ikke egentlig si dette er å være ond, men.. Det er mange serier der ute som mange oier og akker seg over genialiteten til og jeg pleier å sjekke dem ut. Som oftest senere enn alle andre fordi jeg er litt treig på sånt, men jeg gjør det etterhvert. Men det er enkelte serier jeg bare ikke gidder å prøve så hardt med.
Her er tre av dem.
Mad Men. Reklamefolk på ’60tallet.
Jeg likte ikke eller mislikte ikke en eneste figur nok til å gidde å se ferdig episoden. Det var døllt.
Så har du Breaking bad som halve internett sukker henført i ekstase over hver episode – jeg så et par episoder. Jeg liker skuespilleren (selv om jeg tenker på han som faren til Malcolm) og han er dyktig – jeg kjøper det han selger av ansiktsuttrykk og følelser, men å se denne like etter weeds ble litt overkill, kanskje. Kanskje om jeg hadde sett denne først? Jeg blir sittende med en slags «det er bare en viss mengde forskjellige problemer du klarer å komme opp i som langer.»-følelse. Kanskje ser jeg mer når den er ferdig og folk roer ned litt. Den første episoden likte jeg nemlig. Den holdt meg interessert.
Prison break. Jeg liker konseptet med tatoveringa og å redde broren sin. Elsker det. Men det klarte ikke å fenge meg helt – igjen, kanskje det er prison overkill – rett etter Orange is the new black, men det holdt ikke i lengden. Kanskje fordi jeg fant hovedfiguren urealistisk naiv i et par tilfeller.
Skriver lite om dagen, litt minus i energibanken, men kommer plutselig sterkere tilbake.
Wicked Wednesday. Pretty much.
I can’t really say this is evil, but .. There are many series out there that many oohs and aahs over its genius and I tend to check them out. Most often later than everyone else because I’m a bit slow on things like that, but I do it eventually. But there are some series I just don’t bother to try so hard with
Here are three of them.
Mad Men. Advertising People in the ’60s.
I did not like or dislike a single character enough to bother watching the episode finished. It was dull.
Then you have Breaking bad that half the internet sighs in ecstasy over each episode – I saw a few. I like the actor (though I think of him as Malcolms dad) and he is skilled – I buy what he’s selling of facial expressions and emotions, but seeing this just after weeds was a little overkill, perhaps. Maybe if I had seen this first? Im left with a sort of «There’s only a certain amount of different problems you can get into as a drugdealer.» type of feeling. Perhaps I’ll watch more when it is finished and people calm down a bit. The first episode I liked,though. It kept me interested.
Prison break. I like the concept of the tattoo and savng his brother. Love it. But it failed to captivate me completely – again, maybe it’s prison overkill – just after Orange is the new black.. Maybe because I found the main character unrealistic naive in a few cases.
Not writing much, Im in the red as energy goes nowadays – but I’ll emerge recharged suddenly.
MarielleNerder 
Sidan eg ser ofselege mengder fjernsyn føler eg at eg burde gi mine, i anglifisert sjargong, to cent:
Prison Break — ein heilt grei spenningsserie. Sesong 1 er litt vel dratt ut for å strekke over 22 episodar. Sesong 2 surrar litt for å finne ut korleis serien skal fungere utanfor fengselet, men eg tykkjer den er undervurdert og ikkje står nevneverdig tilbake for sesong 1. Sesong 3 er småsvak, dei har allereie gjort 22 episodar om å vere i fengsel og 22 episodar om å vere på flukt, og dei går tydeleg på tomgang. Det blir både verre og bedre av at dette var året manusforfattarane i Hollywood streika, då sesongen difor vart veldig kort — mindre av tullet, men òg med litt forhasta avslutning. Sesong 4 og avslutningsfilmen som følgde den er nok ein revamp der serien blir ein slags blanding av ein heist-film og ein konspirasjonsthriller. Tydeleg steg opp frå sesong 3, men tek ein del snarvegar og er hakket meir «enkel» action enn dei meir gjennomtenkte sesong 1-2 var. Har du fyrst sett så langt er det dog vel verdt å fullføre, slett ikkje dårleg TV. Berre ikkje fantastisk TV, heller. Er ein del karakterar som skil seg ut — særleg Robert Kneppers T-Bag og (frå sesong 2 av) William Fichtners Agent Mahone, men òg mange andre — og det løftar serien mykje. Pla tilråde serien til folk som likar «24» og den slags.
«Mad Men» er svært, eh … pretensiøs? Den handlar om psykologisk tematikk, utforsking av ein tidsperiode og dei mentalitetane som rådde og korleis dei endra seg over tid, etc. Det er ikkje heilt mi greie, men eg ser kva andre ser i den. Er forsåvidt heilt einig med ditt inntrykk av piloten. Eg har berre blitt sjåande fordi folk skraut så fælt at eg tenkte det var greit å vite kva det var snakk om. Den har faktisk blitt litt meir underhaldande i seinare år, hakket mindre kjedeleg for slike ikkje-intellektuelle som meg. Men har aldri falle for denne serien. Styr for all dell unna om det ikkje høyrest gøy ut.
«Breaking Bad» bør absolutt alle som likar litt tyngre drama sjå. Sesong 1 og kanskje fyrste halvpart av sesong 2 eller så er ok. Når ein ser serien omatt og er investert i historia er dei langt betre, men fyrste runden er det liksom berre heilt greitt. (For meg. Som med «Mad Men» heldt eg ut fordi alle sa den var så bra, men i motsetnad til «Mad Men» så er eg i ettertid 100 % einig). Når dei mot slutten av sesong 2 fyrst får fart på lokomotivet er det nemleg ein heidundrandes, ekstremt god serie heile vegen vidare. Så der gir eg deg stikk motsett råd av «Mad Men» — hald ut. Dersom du i det heile tatt likar seriøse drama nektar eg å tru at du ikkje vil bli frelst til slutt.
Når alt det er sagt så ser eg annanstads at du nemner «Lost» som favorittserien din, og den kjem seg ikkje ein gong til topp 50-lista mi (ja, eg har ei liste. Ei lang, lang liste), så, eh, ta det med i betraktninga.
Ang LOST så er det sesong 1 og 2 som er favorittserien min. De andre sesongene..not so much.
Men om PB er som 24 holder jeg meg langt unna – det er pretty much det verste jeg vet om på tv unntatt sport.
Kommer nok til å prøve BB igjen, fordi så mange anbefaler den, men den eklet meg veldig i starten av ep 2 eller 3. Husker ikke. Dude smoothie, som de sier i ERBH.
PB har betre karakterar enn 24 (fordi 24 alltid berre føregår over eitt døgn og difor berre har karakterutvikling mellom sesongar) og er nokre hakk mindre intens. Elles mykje same appellen, vil eg påstå.
BB tok som sagt halvanna sesong med meg (skjønt kjenner mange som fall pladask etter piloten òg), så vil ikkje gi meg på at du vil like den til slutt. 😉
Ah, det forstår seg litt betre, om det er s1-2 du snakkar om på Lost. Framleis ikkje heilt med på at det er så forferdeleg bra – «Walkabout» er ein fantastisk episode TV, men utover det … – men hadde den halde den kvaliteten gjennom heile greia kunne den nok klart topp 50-terskelen, ja. 🙂
Men men men Hurley og Sawyer og Sayid, og når de finner luken og TALLENE. Og Isbjørnen! (finnes ikke partisk)
Nå,men da skal jeg prøve BB.
Joda, mykje bra i sesong 1-2 av Lost (og innimellom seinare òg), skal ikkje nekte for det. Er heilskapen eg ikkje er så begeistra for. Og at dei lot Jack overleve piloten er rein populærkulturell tragedie.
Motbydelig figur. Han irriterte vettet av meg.
Motbydeleg verkar kanskje litt i overkant. Men grueleg kjedeleg.
Er ikke fan av gruelig kjedelige ting heller.
Det einaste eg hugsar som dei gjorde med Jack i alle sesongane som følgde som var bra nok til å vere verdt bryet med å halde han i live var feiden med Locke over om dei skulle trykke på knappen eller ei. Det var ganske bra. Men dei måtte då ha kunne gjort den episoden med ein annan karakter som Lockes motstandar.
Etter at de trykka på knappen gikk det mest nedover.
Jau. Dei gjorde ein del gode ting, særleg med Desmond og Ben om eg hugsar rett, og etter kvart med Man in Black og Jacob, men einig i at som heilskap så fall ting frå kvarandre omtrent der, ja.
Men hele premisset Strandet på en øde øy er et av favorittplottene mine.