Homoeventyr – Den modigste ridderen

This entry is all in Norwegian, google will maybe show you the jist of it. 

Som innlegget jeg nettopp reblogget fra Carolines blogg, -les det først-, så er dette en eventyrkampanje for at likestillingsminister Solveig Horne skal forstå at homoeventyr ikke handler om smut og sex og full peising. Det er snakk om person 1 som forelsker i person 2. Så enkelt. Så her er mitt homoeventyr, jeg er ingen eventyrforteller, men her er det.

~~~~~~~~

Den modigste ridderen

Det var en gang for lenge, lenge siden i et land langt, langt borte. Prinsessen sitter i sitt høye tårn, omgitt av spøkelser, drager og mange farlige feller den onde heksen har satt opp.  Hun venter bare på den som skal redde henne ut av tårnet, så de kan dra hjem til det kongelige slottet. Det begynte når Prinsessen var et spedbarn, nettopp født. Det Kongelige Hoff skulle utnevne noen av slottets hekser og trollmenn til beskyttere for Prinsessen. Dessverre var det bare tre beskyttere som tradisjonen sa, og åtte hekser og trollmenn. Fire av dem ble lei seg, men glad på sine venners vegne. Den siste ble sjalu og rasende. Hun snek seg vekk i skyggene og forberedte sin hevn på Kongen og Dronningen. I atten lange år jobbet hun med å forberede et tårn som skulle ta vekk det kjæreste Kongen og Dronningen eide, hun skulle bytte Prinsessen mot kongeriket, da kunne ingen holde henne utenfor igjen!

De atten årene gikk, og prinsessen vokste opp til å bli en vakker og snill prinsesse med kort, mørkebrunt hår og brune øyne. Hun var spesielt glad i dyr, og de lærde lærte henne alt de kunne om naturen og dyrenes verden. Dagen kom for det store slottsballet når Prinsessen fylte atten, slottet var vakkert dekorert med blomster og is-skulpturer. En nydelig dekorert isdrage sto ute i hagen, ved de store ballromdørene. Mange var borte og kjente på skjellene og de livaktige tennene. Kalde som is, så ut som is. Prinsessen ble som fortryllet da hun så den, og det var da det skjedde. Det var som om dragen plutselig våknet til liv – og på et sekund hadde den fanget prinsessen i en av de store klørne sine, og fløy av sted. Like etter kom den onde heksen flyvende på sin egen drage, og hånet Kongen og Dronningen. «Gi meg deres kongerike, ellers vil Prinsessen for alltid være fanget i det høyeste tårnet.» Så lo hun, og fløy avsted.

Kongen og Dronningen kalte straks på sine modigste riddere, og de bega seg straks ut å leiting etter Prinsessen. Det var ikke alle som klarte seg til tårnet, selv om de samarbeidet. Troll og spøkelser, drager og den farlige Torneskogen tok mange. Samtidig i tårnet forsøkte Prinsessen å finne en utvei, men det var ingen. Hun sto i vinduet i den lysegrønne kjolen sin, og forsøkte å se om det var noe sted som hun kunne klatre ned. Men hvert sted var det hindringer. Hun fant en kurv og masse garn, og bestemte seg for å forsøke å strikke et tau, kanskje hun kunne slippe unna med. Før kvelden kom var det blitt et langt, flott skjerf, men ikke noe tau. Det gikk en uke, så en uke til. To måneder gikk, og skjerfet var blitt til et vakkert sengeteppe.

På utsiden av tårnet var den siste ridderen endelig kommet frem på den hvite hesten sin. Ridderen hadde en rustning som dekket fra topp til tå, og den var skinnende blank, trass i alle utfordringene. Ridderen slo vekk både sinte småkryp og hamret på tårnets dør med sverdet. Til slutt tok ridderen fart og løp inn i døra, smadret den med skulderen. Prinsesse Genevieve løp til vinduet, hun så hesten til ridderen stå der, og håpet steg i henne. Kanskje hun endelig skulle få dra hjem!

Det var lyder av slåsskamp i tårnet, og plutselig begynte gulvet å dunke under den store lenestolen. Prinsesse Genevieve halte og dro i den, mens det hamret nedenfra. Brått splintret plankene og en brynjekledd hånd med sverd brøt gjennom. Etter en liten stund, halte ridderen seg opp, og tok av seg hjelmen. Vakkert, skinnende kobberfarget hår veltet ut. Ridderen knelte. «Jeg er kommet for å ta deg hjem, ærede prinsesse. Jeg er ridder Isolde.» Prinsesse Genevieve tok hånden til ridderen, og kjente sommerfugler i magen. Ridder Isolde var den vakreste kvinnen hun hadde sett noensinne, og hun måtte være den modigste og sterkeste, siden hun hadde klart å komme helt hit. «Jeg blir gjerne med, ridder Isolde.» De kom seg fort ut av tårnet, men der ventet en nifs skikkelse. Den onde heksa sendte et trylleformular rett mot dem, men prinsesse Genevieve handlet raskt og dyttet ridderens skjold opp foran dem slik at det slo tilbake på heksa, og hun ble aldri sett igjen. «Du reddet meg!» Ridder Isolde ble dypt takknemlig. «Hvordan kan jeg noengang få takke Dem, prinsesse?» Prinsesses smilte og sa «Ta med meg hjem, og pass på meg for bestandig.» Så satte de seg på hesten og red inn i solnedgangen. Bryllupet deres var storslagent og vakkert, alle ridderne og kongelige og alle de gode heksene og trollmennene kom, og de ble feiret tre dager til ende. Og snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

 

Reklamer

Kommenter gjerne her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s