Råta

Jeg er langtfra objektiv, må jeg si først og fremst. Når man er venner med forfatteren på diverse sosiale medier og slikt, er det ikke direkte fritt for at det blør over i tanker om hva man bør si og ikke si. Så derfor, Siri, om du leser dette, en liten unnskyldning om jeg er for krass. Men jeg må skrive det jeg mener, om det er aldri så flisespikkende. (Så kanskje ikke les videre.)

Råta er bok to i Ravneringene-serien av Siri Pettersen, første bok het Odinsbarn.
Boka på goodreads og bokelskere.

Jeg var heldig og fikk lese den tidlig,fikk en sånn Advanced Readers Copy fra forlaget, og hadde egentlig tenkt å poste denne den 6., for det var «helst ikke si noe før det», og det var greit nok. Men jeg trengte litt tid til å gruble på hva boka fikk meg til å føle. Jeg var nervøs for å ikke like den, Siri er ett av mine favorittmennesker, og det er jo ikke noe man vil si «Jeg likte ikke boka du skrev», liksom. Det slapp jeg. Selv om jeg må innrømme det – Odinsbarn er større i hjertet mitt enn Råta. Det betyr ikke at Råta er dårlig, langt derifra.

(Under her kommer det noen spoilere, muligens. Muligens betyr helt sikkert.)

Råta er nemlig ikke i den verdenen Hirka kommer fra, men i vår. Og der starter vi med en relativt veltilpasset Hirka, og det er der hjertet mitt synker litt. Jeg ville være med henne på den biten før hun klarer vår verden greit. Jeg vil vite hvordan hun venner seg til biler, mobiltelefoner og slemme menn med sukkertøy. Jeg vil se henne ramle rundt i trafikken og nesten bli påkjørt,jeg vil se alt det der. Det går for fort. Kanskje det ble kuttet, kanskje det ikke ble skrevet, men jeg sliter med den biten.

Også er det ett dødsfall jeg sliter med. Selv om det ikke er et dødsfall egentlig. Selv om det er nødvendig for historien blir jeg småsnurt. Det er egentlig et kompliment, det betyr bare at hun skriver figurer man bryr seg om. Det er også et dødsfall som var forferdelig. Da slang jeg boka rett i veggen. (Den lå der i tre sekunder, før jeg leste videre.) Det jeg veit er at boka er bra, du leser den ikke, du sluker den, men det ene jeg virkelig likte med boka er hvor mye jeg misliker de skurkene som fins. Det at man lukta lunta tidlig i boka får så være.

Her kommer en spoiler til; det absolutte favorittmysteriet mitt er inkludert i boka. Det gir ganske mange plusspoeng.
Alt i alt liker jeg boka skikkelig godt, jeg slukte den når jeg begynte på den, (skylder på Rothfuss at det tok litt tid å begynne) – selv om den kanskje ikke når helt opp til Odinsbarn i mine øyne. Men jeg er streng,også. Kanskje det bare er fordi jeg ikke har lest Råta sju ganger enda.  Jeg savner folka i boka allerede, og gleder meg innmari til bok tre. Håper egentlig det blir flere enn tre, for treern må bli en murstein om alt jeg håper på skal skje.

Tl;dr – Lest og likt!

Så hold av en plass til meg på lanseringsfesten til bok tre, den kan jeg ikke somle bort!