Det finnes en myriade av tatoveringsprogrammer; Ta en tattoo ,My tattoo addiction, Miami Ink, La Ink ,Ny Ink,London ink,Ink master,Best ink,Bad ink,America’s worst tattooes,Black ink crew,Inked,Permanent mark,Tattoo age,Tattoo highway,Tattoo nightmares,Tattoo school,Tattooes after dark,og Tattoo rescue blant annet. Sikkert mange flere i diverse land rundt om også.
Standarden for programmene er varierende, men i de tilfellene hvor det ikke er konkurranser, deler man gjerne en sterk følelsesladet historie bak og fokuset er svært lite på arbeidet tatovøren gjør – det er noen korte glimt på før og etter, men det blir likevel litt mytisk, og man fokuserer på hvor vondt kunden har det osv.
Det er sikkert god tv, men det bidrar vel til en mytologisering av både yrket og situasjonen jeg ikke tror er heldig. Jeg vet at en av mine tidligere tatovører er ikke spesielt begeistra for den myten som har bredt seg om at tatovøren din er en person du bør fortelle alt til, rett og slett fordi hin var overrasket over at jeg ikke uoppfordret begynte å fortelle. Noen tatovører har selvfølgelig ingen problemer med dette, det er vel forskjellig fra person til person, men jeg vet at det jeg hørte fra nabokunden var noe jeg ikke trengte å få vite om en fremmed, eller å høre på når jeg ble tatovert..
Når det gjelder tatoveringer på tv, skulle jeg likt å se mer programmer som går mer i dybden – og da heller i arbeidet som gjøres. Avslutter dette innlegget med en snutt fra youtube som har litt den stilen jeg ville likt å se i et tv-program om dette.
MarielleNerder 