Skam

Kom inn i det seint i sesong 2, når jeg ga etter for å finne ut hva absolutt alle jeg kjenner snakket om, og ble vel ikke ordentlig hekta før på slutten, men så kom sesong 3. Med sitt fokus på skeiv identitet og psykisk sykdom. Og vips, hadde Andem og co meg ved hjerterota. Som en marionett har følelsene mine blitt herjet med  i alle retninger, og det har vært aldeles fantastisk. Hjerteknus og jublende glede, for selv som snart 32-åring er det lett å huske tiden før man kom ut av skapet og alt som fulgte med.

Skam har vel revolusjonert måten å gjøre dette på – så vidt jeg vet er det ingen andre serier som har gjort dette.
Med sine realtime-events, SoMe-profiler til figurene og klipp er dette noe helt nytt.

Det har vært noen fantastiske øyeblikk, men jeg tror nok mitt favorittøyeblikk er dette. Fordi jeg har gitt den talen selv, mer enn en gang. 

Noe annet som er ganske fantastisk er hvor vidspredt dette har blitt. I skrivende stund har Skam blitt fan-oversatt til fler språk enn jeg har oversikt over. Har sett de fleste europeiske språk, kinesisk også videre. Det er fantastisk. Fans sitter og oversetter klipp, instagram-captions, chatsamtaler umiddelbart etter det kommer ut, sånn at andre også kan få det med seg. Det er ganske fantastisk.

Føler jeg burde ha en fantastisk-telledings, eller noe, men det er virkelig det. Fantastisk, altså.
Skamgruppene er overalt, og tonnevis, og fans er det overalt, i alle aldre. Det har vært i aviser, i undervisning, på radio og andre tv-programmer. Det har sneket seg inn i overalt. Og det er helt greit for meg.

Simon Fuller skal visstnok produsere en amerikansk versjon, men det fins heldigvis skamlations. Se det i stedet. 
Takk, Julie Andem – for denne sesongen spesielt. Et definitivt høydepunkt i møkkaåret 2016.