Vi dør så sakte – forfattertreff med Ruben Eliassen

Da har jeg akkurat kommet hjem (okei,jeg ventet til jeg hadde sett LOST da^^) fra forfatterbesøk på Biblioteket i Hammerfest. (Lite innskudd; av de bibliotek jeg har vært på,er nok Hammerfest det jeg har blitt gladest i.)

Vi dør så sakte –  her er facebookgruppa – og her på bokelskere, (der kan du se om ditt bibliotek har den)

Det er det første forfatterbesøket jeg har vært på siden skolen,og jeg gledet meg ganske mye,mest fordi jeg digget boka. Det var ti stykker som kom,sånn omtrent, med bibliotekfolk og alt, og det syns jeg var passelig. Herr E. er jo sikkert vant til mange fler,men jeg syns det var koselig og intimt.

Først; meg og krim.

Jeg er sånn at jeg har tre kategorier som krimboka helst bør være i for at jeg skal gidde å lese den.

1) Hercule Poirot o.l – den geniale lille herremannen med kul bart og hatt, høflig og smart.

2) Seriemordere. Jeg vet ikke,men de er utrolig interessante å lese om.

3) Det må være så rått at det blir ekte. Det er denne kategorien Sean,hovedpersonen i Vi dør så sakte,hører hjemme i. Han er brutal,rå og beintøff.

Herr E ble spurt om hvordan han fant opp Sean,hvilket skap han kom fra – og han fortalte at han ville lage en litt annerledes helt, en som var redelig,om ikke ærlig. Den setningen bet jeg meg litt merke i. Redelig,men ikke ærlig. Sean går for det han syns er rettferdig – uansett om det han gjør er lov eller ikke. Det liker jeg – han gir de som fortjener det en over kjeften når vi ikke kan gjøre det selv. Samtidig så er han sårbar, og det liker jeg ennå bedre. Da blir det liksom ennå mer ekte når han først blir voldelig. For det gjør han.

Sean har ikke helt impulskontrollen inne,for å si det sånn. Det likte jeg ekstra godt,kanskje fordi jeg ikke har helt styringa på den sjøl. I en av favorittdelene mine (som han faktisk leste opp,yay!) har Sean en viljekonfrontasjon med faren sin. Han står ute i regnet, frosset fast av sin egen stahet. Jeg har vært der. Sean har en tung bør med seg,og den blir ikke lettere.

En annen ting jeg liker med Sean er at han er rettferdig bedriten også. Han er ikke rasist. Men han bruker det om han vil irritere. Som han selv sier, Hadde det vært en nordlending,hadde jeg sagt jævla nordlending.Jeg tror kanskje det var derfor ingen lagde bråk om det – de må ha sett at han bare skjærer igjennom,tar folk som de er og that’s that.

Nok om det. Jeg liker hovedpersonen, om det ikke skinner tydelig nok igjennom her.

Boka er som krimbøker flest, noe har skjedd,noe må løses. Det er greit. Men jeg merker at jeg bryr meg mer om krummelurene innimellom heller enn den Store Saken.

Jeg klarer ikke å gripe helt fatt i èn ting som gjør at jeg liker boka så godt, annet enn at Sean er så ekte at jeg har blitt glad i ham. Sånn kan det gå.

….hvor blir det av bok 2 ?

Seriøst – hvis du liker krim,liker du sikkert denne. Liker du film noir, Max Payne (takk dude,du vet hvem du er) – så liker du nok også denne boka. Liker du sin city,frank miller- eller jeg tør faktisk si Neil Gaiman (Sandman er da en hardass han og!) -så liker du denne boka.

Liker du filmen Hard candy liker du nok også denne boka.

Jeg sier bare – les den!

ARK – dere har driti på leggen,denne kommer til å selge lenge. Suckers!

Boka; 5 på terningen

Hovedperson; 6 🙂

Nå. Forfatterbesøket i seg selv.Jeg kommer inn på biblioteket,og der står det en lang tynn fyr i jævlig kule sko. Jeg tenker at kanskje det er han,for det ligna litt, og så åpner han kjeften etterhvert,og så er han trønder. :O

Jess. Jeg hadde ikke lest leksa mi. Ble smått paff. Det var litt sånn feil,fordi i hodet mitt snakker han bokmål. Det var litt gøy når han leste,for inniblant, i noen av de (i min mening) viktigste scenene i boka, de som virkelig viser oss hvem Sean er, så sklei han litt mer over i trønder enn bokmål, gestikulerer, og det syns jeg var gøy. Det viser meg bare at han ser for seg personen, han er der i situasjonen. Det er kult. Det blir mye mer ekte da. Når han leser Farzad, kan jeg se han for meg – og den samtalen har jeg også hatt. Den om menn av ære og norske jenter. Den forargrer meg like mye hver gang. Ære du liksom. (Men det er en annen sak.)

Syns det var kult at han begynte med musikk, det var noe jeg ikke forventet.

Konklusjon; så fremt jeg har fri blir det flere forfatterbesøk på meg. Oh yess.

…seriøst,bok 2 kommer når? 😉

Les den!

Advertisements

2 thoughts on “Vi dør så sakte – forfattertreff med Ruben Eliassen

Kommenter gjerne her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s